Kristne kirker, evolusjon og Intelligent Design (ID), Del 2

(Fritt etter boka 'God and Evolution' red. Jay W.Richards Kap 12; Discovery Institute Press.)

Bilde 1. Jay W. Richards

Mekanismer

Thomist Ed Feser har sagt: "Fra et Aristotelisk-Thomistisk synspunkt, er ett av hovedproblemene med ID at det forutsetter de samme mekanistiske natur-forestillinger som naturalismen bygger på." (1) Andre kritikere har sagt noe av det samme. Hva skjer? For å besvare den forestillingen fullt ut, trengs det en god del utpakking.

Ortodokse katolikker har lenge motsatt seg overfokusering av den såkalte 'mekanistiske filosofien' som kom i høysetet i det 17.århundre med René Descartes (1596-1650) og Francis Bacon (1561-1626) . I forordet til en viktig tekst av den katolske filosof Etienne Gilson kaller Cardinal Schönburn mekanismen for 'den dominante form for reduksjonisme i vitenskapen." (2) Etter som kritikere av den Aristoteliske filosofi som hadde kommet til å dominere tenkningen i middelalderens Europa, så bannlyste Descartes og Bacon formale og finale årsaker, som forklarer hva noe er og dets hensikt eller målsetting som de ser etter, fra vitenskapen. Grunnen var at de førte til 'blindveier og sterile forklaringer'. Bacon fortsatte å bekrefte at formale og finale årsaker eksisterte, mens Descartes syntes å fornekte dem helt. Descartes skilte seg så mye fra Aristoteles kvalitative måte å forklare naturen, at han reduserte materie til rent kvantitative størrelser (volum..). Dette forespeilte en tendens i moderne vitenskap til å redusere ethvert materielt objekt til bare noe kvantitativt.

Uheldigvis har ordet mekanisme ulike betydninger, akkurat som 'evolusjon' og 'skapelse' alltid har betydd ulike ting for ulike mennesker. Etymologisk ville ordet en 'mekanisk naturlig filosofi' ville være en som behandler visse naturlige objekter som maskiner, som ulike deler eller systemer som er arrangert for å utføre visse funksjoner. En maskin kan også referere til en levende organisme, eller en av dens funksjonelle systemer. (4) Men mekanisme blir ofte rekapitulert mere nært. Her er hvordan C. Schönburn beskriver problemet 'mekanisme' i forordet til Gilson's bok: "Mens ingen kan stille spørsmål ved metodologisk verdi av å behandle naturlige ting som om de ikke var annet enn en samling av enklere deler 'tvers i gjennom'.. så forblir det ontologiske spørsmålet..: "Er et stabilt naturlig hele, verken atomer, molekyler eller biokjemisk eller celle, eller plante, eller dyr, intet annet enn tilfeldige kombinasjoner av likegyldige deler? M.a.o. er det ikke et hele, men bare en merkelapp vi gir til en relativt stabilt samvirke mellom deler?" (5)

I Catholic Encyclopedia så defineres mekanisme på samme vis. Forfatteren innrømmer at mekanistiske forklaringer er nyttige for å forklare naturlige objekter, og sier at å understreke slike forklaringer var en legitim reaksjon på en 'dekadent skolasisme' som benyttet fruktløse appeller til formale og finale årsaker. Det er vidt anerkjent at denne tendensen i Aristotelisk filosofi ble en hindring for å utforske og forstå de materielle aspektene i naturen og trengte å utfordres. Mekanisme var en hovedform for utfordringen. Uheldigvis kom utfordringen ofte i form av en overreaksjon, og i katolske intellektuelle oversikter, så blir ofte den legitime utfordringen kledd i termer av denne overreaksjonen. Så til tross for å bekrefte legitimiteten ved denne mekanistiske utfordringen, definerer Catholic Encyclopedia mekanisme som et prosjekt for å redusere helhet til deler, fysiske objekter til tallmessige størrelser, og til slutt objekter til rente matematiske abstraksjoner. (6) M.a.o. identifiserer det mekanisme med dets mest ekstreme manifestasjoner.

Mekanisme og reduksjonisme

Men hvorfor kalles så denne prosedyren 'mekanisme' heller enn enkelt reduksjonisme, som ville være en mer passende term? Enten er noen naturlige helheter større enn summen av delene, eller de er det ikke. Om du bekrefter den første proposisjonen så er du ikke enn fullstendig reduksjonist. Om du bekrefter den andre, er du det. Mekanisme innebærer et knippe av idéer som er mye bredere enn 'helhet til del' reduksjonisme. Som et resultat er det å identifisere disse to delene som synonyme nødt til å være villedende, og det er alvorlig av flere grunner.

For det første er maskiner mer enn summen av delene. Å hevde noe annet er ironisk å være høyst reduksjonistisk omkring realiteten av en maskin. Noen kritikere av 'mekanistisk' filosofi benekter dette poenget. Ed Feser sier f.eks.: "Ta noen få metallbiter, bearbeid dem til ulike former, og knytt dem til et trestykke, og du har: en musefelle. Eller vi kaller det for det. men objektivt, utenom menneskelige interesser, er ikke ansamlingen 'annet enn' en samling av metall og tredeler. Dens karakter av musefelle er relativ til den som observerer; det er i sinnet til designer og bruker av objektet, og ikke strengt knyttet til objektet i seg selv. "Reduksjonisme" knyttet til slike menneskelige artefakter, er bare sunn fornuft. Vi vet at biler, PCer og kaker objektivt sett 'ikke er annet enn' delene de består av. At deres 'billike','kakelike' eller 'PC-like' kvaliteter ikke er der innebygd i delene, men er observerbare, fordi vi tok delene og rearrangerte dem til å utføre en funksjon som vi ønsker de skal utføre, men som de ikke hadde noen tendens til å utføre på egen hånd."

Noter deg hvor reduksjonismen ligger her. Feser antar at om ikke helheten allerede er tilstede, internt i delene, så er det i virkeligheten ingen helhet. Det sies at objektet 'ikke er annet enn' en samling av tre og metall-deler. (7) Men en kunne like gjerne argumentere at Händels Messias ikke er annet enn en samling av noter og ord til å følge dem. {Slike resonnement er med å frarøve virkeligheten dens karakter av skjønnhet, storhet og estetikk -oversetters merknad.} Når det gjelder maskiner, så er de enkleste menneskelige maskiner som ei musefelle eller en bomullsrensemaskin, større enn summen av deres deler. Du kan legge delene til ei musefelle ut på et bord, og de vil ikke gjøre noe nyttig. Faktisk så blir de faktiske delene hentet inn i tjeneste av en funksjon (hensikt) som er pålagt dem av en intelligent agent. Nesten alt det interessante med en maskin er rearrangeringen av dens deler for å utføre en funksjon. Den funksjonen er distinkt fra delene, den er reell, selv skilt fra delene, og eksisterte kun i sinnet hos oppfinneren. Siden slike maskiner ikke er reduserbare, til sine deler, er de så visst ikke, reduserbare til partikler, lover, utstrekning eller materie.

Denne hensikts-utforming av maskinen er spesielt tydelige i høy-teknologi, slik som PC og kommunikasjons-teknologi. Der dominerer rollen til intelligens og informasjon over den materielle substansen som de foreligger i. Så maskin-begrepet medfører ikke reduksjonisme. Hvorvidt organismer er maskiner, eller ikke er annet enn maskiner, er separate spørsmål. Og selv om deler av organismer bokstavelig er maskiner, medfører ikke det at hele organismer er det. Ikke mer enn at Van Goghs Stjerne Natt', som er et maleri, 'ikke er annet enn maling. Organismer er betydelig mer komplekse og sammensatte enn menneskeskapte maskiner, ikke mindre. Endelig om mekanisme er troen på at helhet er reduserbar til sine deler, så fortjener ikke alle tenker som ofte kalles 'mekanistiske' denne etiketten. Da kan ikke ordet troverdig identifiseres med ren, 'helhet til del' reduksjonisme. Mekanisme blir ofte feilaktig stilt opp mot teleologiske forklaringer, slik som finae årsaker og ulike tenkere blir slått sammen under denne etiketten. Ed. Feser sier f.eks. at grunnleggerne til moderne vitenskap, Galileo, Descartes, Boyle, Newton, m.fl. mente at finale årsaker og liknende skulle erstattes med mekanistiske (altså ikke-teleologiske) forklaringer." (8) Men dette gjelder ikke for Newton, Boyle og flere andre grunnleggere av moderne vitenskap. Dessuten var Galileo, Kepler og andre renessansens neo-platonister, ikke bare reduksjonister. (9) de søkte formelle mønstre, og spesielt matematiske mønstre i den fysiske verden. Men dette har lite å gjøre med at helhet ikke er annet enn summen av delene.

Bilde 4. Filosof Edward Feser

J. Richards tror at det som har skjedd her, er at én historisk vitenskapsmann, Descartes blir benyttet til å representere ulike og t.o.m. motsetningsfylte syn på noen som kom etter ham, slik som I. Newton (1643-1727). Dette har ført til at simplistiske stereotypier av 'mekanister' (filosofer) i visse deler av katolsk litteratur, som er vanskelig å korrigere fordi den er så utbredt. Dette ville ikke ha så mye å si, bortsett fra at det skaper blinde flekker som blir tydelige i ID-debatten. Å tenke klart om disse emnene krever mer raffinerte kategorier.

Teleo-mekanisme

E. Gilson kan hjelpe i så henseende. Det som skiller hans bok, 'From Aristotle to Darwin and Back Again' fra andre bøker, er at den behandler såkalte mekanister (filosofer) individuelt, heller enn å behandle dem kollektivt. Ironisk nok virker omtalen C. Schönburn av 'mekanisme-problemet' i forordet til Gilson's bok desto mer stereotyp. Der hevder Schönburn at Newton holdt på et 'partikkel og lov-syn' på naturen: "Andre forsynte mye av toppen av revolusjonen, sier han, "men det var Isaac Newton som satte flammen i gang." Ved å bringe i stand en allianse motstridende intellektuelle poler av h.h.v. empirisme og rasjonalisme, under en 'partikkel-og-lov' modell for all fysisk virkelighet, ble disse to polene båret under ett felles åk, som ble forventet å omfatte og forklare hele den fysiske virkeligheten." (10) For å begrunne dette poenget siterer kardinalen Newtons erklærte ønske i begynnelsen av Principa (1687): "Jeg ønsker vi kunne utlede resten av naturfenomenet fra samme slags resonnement som fra mekanistiske prinsipper." Og ut fra dette, kan Schönburn si at Darwinisme følger fra idéene som Newton satte på plass: " Darwinisme representerer den samme endelige triumfen til den Newtonske revolusjonen, en "partikkel og lov" modus av forklaring, med et tillagt element av tilfeldighet for å gi en helt mekanistisk løsning på problemet med biologisk opphav." (11)

Riktignok ønsket Newton å undersøke så mye som mulig i matematiske termer, og han studerte et aspekt av naturen, planetbaner, strengt underkastet slike forklaringer. Det kan føre til en form for reduksjonisme, der alt fra fysikk til psykologi blir presset inn matematiske dimensjoner. Men Newton foreslo aldri, til forskjell fra Descartes, at dyr bare var automatikk. Heller ikke indikerte han at alle helheter er reduserbare til sine deler. Dessuten foreslo aldri Darwin en matematisk idé, han foreslo et design-substitutt. Det er klart ulike begreper som blandes om. Selv om Schönburns forklaring er ganske representativ for mange katolske oppsummeringer, feiler de ikke bare i å fange Newtons syn, men utelater også den mest blendende ulikheten mellom Newton og Darwin: Newton forsvarte i virkeligheten faktisk nødvendigheten av reelt design for å forklare den naturlige verden.

Gilson er på sin side en nøye leser av Newton. Han gjenkjenner at mens Newton suksessfylt utvider matematiske forklaringer av naturen videre enn noen før ham, så var Newton likevel i sin helhets-tilnærming mye nærmere Thomas Aquinas enn han var både Bacon eller Descartes. Gilson skriver: "Newtons astronomi var den første store mekanistiske triumfen,.. men Newton ga bevis på mye mer klokskap (og forsiktighet) enn Bacon og Descartes i sin natur-filosofi." (12) Dette er en viktig observasjon av en eminent katolsk filosof, for i motsetning til vanlige oppfatninger observerte ikke Newton grensene som formodentlig ble lagt ned for vitenskapen av Bacon og Descartes. Faktisk ble Newtons appell til gravitasjonskrefter, som indikerte at objekter momentant påvirket hverandre på avstand, oppfattet som okkultisme av de kartesianere (etter Descartes), hvis intuisjoner avgjort var mer materialistiske. Om en ser universet som en rekke klebrige baller støter borti hverandre i tomrommet, så syntes Newtons idé om en gravitasjonskraft som virket på avstand, som temmelig spøkelsesaktig. I hans Opticks (1704) forsøkte Newton å overtale kartesianere som best han kunne, ved å appellere til idéen om eter, gjennom hvilke lysstråler kunne forflytte seg. Men ved å gjøre det, bemerker Gilson at han "ga et bevis på hva som i dag kan betegnes som en merkelig prosess på vitenskapelig argumentasjon. I det han snakket til dem som benektet hans teori om en gravitasjonskraft, så klandret han samtidige filosofer for å bannlyse 'betraktningen av en slik årsak ut fra naturlig filosofi, foreslo hypoteser for å forklare alt mekanistisk og henviste andre grunner til metafysikken; mens hovedhensikten til naturlig filosofi er å argumentere fra fenomen uten å simulere hypoteser, og å slutte fra effekter til årsaker, til vi kommer til den første virkelige årsak som visselig ikke er mekanistisk." Så følger i Newtons tekst en lang rekke av spørsmål som mekanistisk vitenskap etterlater uten svar, eller hvor de i jakten på å finne svar finner opp uberettigede forklaringer. (13)

Bilde 6. Sir Isaac Newton

I følge Gilson stiller Newton spørsmål som ville ha gledet Aristoteles. I virkeligheten hadde Newton en optimistisk holdning til å resonere ut fra virkninger innen den fysiske verden tilbake til den første årsak, slik Thomas gjorde i sin berømte 'femte vei', den siste i hans argumenter for Guds eksistens. Å snakke om Newton som mekanist, på linje med Descartes eller endog Darwin, er å fordunkle hans virkelige syn, som bedre kan beskrives som 'teleo-mekanist'. (14) Dette er synet som også W. Paley, den engelske forfatteren til 'Natural Theology'. Ch. Darwin leste Paley som lavere grads student og det var Paleys syn som skulle tjene som en kontrast i Darwins 'Origin of Species'. I virkeligheten er ikke avstanden mellom Aristoteles og teleo-mekanistisk resonering på langt nær så stor som det ofte blir hevdet. Igjen gjenkjenner Gilson at: " I motsetning til hva vi ofte forestiller oss, er substansen i resonering om finale årsaker den samme som den i mekanistiske forklaringer. De mest oppmerksomme mekanister gjenkjenner faktum etter sin sedvane som ikke er å fornekte teleologi, men å forsøke å gi det mekanistiske forklaringer. Dermed tar de risikoen på i siste instans å falle ned på tilfeldighet, som en forklaring på levende organismer.. (15)

Selv blant de 'mest oppmerksomme mekanistene' er det store forskjeller. Gilson gjenkjenner denne realiteten, men ikke helt tilstrekkelig. Darwin fornektet i virkeligheten reell teleologi. Han aksepterte at det som trengte å bli forklart i biologi, en viss type av tilpasset, integrert kompleksitet som fungerer til fordel for en organisme. Han er enig i at dette virker designet. Og han kunne ikke snakke om slikt uten å komme inn på funksjoner, som synes å implisere hensikt (moderne darwinister har samme problem). Men han forsøkte å forklare bort slike realiteter med en upersonlig prosess som manglet forsyn, naturlig seleksjon samt tilfeldige variasjoner. Teleo-mekanister som Newton og Paley, forsvarte virkelig teleologi, som Thomas Aquinas og til en viss grad Aristoteles (Aristoteles teleologi begrep, innbefattet ikke endelig bevissthet eller intensjon.)

Nå forløper det vanlige svaret på en slik argumentasjons-linje noe likt dette: "Ja, ja. Newton trodde Gud skapte og designet verden. Han tenkte også at Gud tuklet med planetenes omløpsbaner. Men så kom LaPlace og viste at Gud ikke trengtes for å holde planetene i bane. Og så kom Darwin og viste at Gud ikke trengtes for å forklare tilpasninger i levende organismer. Og alt dette fikk det til å virke som om Gud var uten jobb." Anklagen mot mekanistene synes å toppes i LaPlace svar til Napoleon, da han ble spurt om Guds rolle i planetenes omløpsbaner. Til dette svarte han som kjent: "Jeg har ikke bruk for den hypotesen." Det kan virke som vi har gått fra en dårlig oppfattet intervensjonalisme, til en funksjonell deisme eller endog ateisme, som et resultat av en bevegelses-kurs fulgt av Newton, holdt i live av Paley. Således referer Schönburn til et deistisk konsept av Gud og det statiske begrepet av levende ting implisitt i Paleys mekanistiske urmaker-argument. (16) Newton skyldes ofte også for slik deisme.

Bilde 7. Sammenbrudds-kriterium

La oss betrakte denne anklagen om at deres Gudsbegrep er deistisk. Anklagen er like vanlig som den er feil. Deisme er troen på at Gud stiller opp alt i begynnelsen og så lar naturen selv styre showet. Det er åpenbart ikke Newtons eller Paleys syn. Newton trodde i det minste Gud gjorde alle slags ting i den skapte orden. Han skrev en gang: "Der naturlige grunner er tilgjengelig, bruker Gud dem som instrumenter i sitt arbeid, men jeg ser ikke dem alene som tilstrekkelig for skapelsen." (17) I følge Newton vedlikeholdt og interagerte Gud med alt i det fysiske univers, som Newton kalte et 'guddommelig sanseorgan' (divine sensorium). Siden Gud var uendelig, formodet Newton at universet også var det. Han argumenterte med at Guds ordnende aktivitet viste seg i planetbanene. Mekanismene til Newton og andre som Paley var ikke et 'partikler-og-krefter syn'. I det minste var det et 'partikler, krefter-og-design syn', der materielle objekter på ett eller annet vis hadde en hensiktsmessig form trykt på seg. Den formen bestemmer hva de er og hva de gjør. Naturlige helheter etter dette synet, er likevel større enn summen av deres deler.

Schönburn bruker tydeligvis deisme (i likhet med mange andre) for å referere til en idé der Gud lar naturen styre i sin kurs, unntatt når han stundom intervenerer.. Men det er ikke Newtons syn, og det er ikke en følge av hans syn. Det er en slags likhet med Olympos flerguderi, der 'guder' handler innen naturen for å styre været og resultat av slag, men ikke skaper, gjennomtrenger eller oppholder naturen i seg selv. For å hevde med Newton, Thomas, Augustin og ortodokse kristne fra urkirken av: at Gud noen ganger griper direkte inn for å påvirke resultater, impliserer ingenting om hva Gud holder på med resten av tiden. Det impliserer ikke, som noen hevder, at Gud bare er et vanlig medlem av universet (18). Gud kan handle direkte i naturen, samtidig som han gjennomtrenger og opprettholder den. Schönburn vet dette, siden han skriver annetsteds om Newtons 'heftige angrep på deisme', i General Scholium i hans 'Principa'. Og kardinalen vet også, til tross for sin tabbe i innledningen til Gilsons bok at Newton ikke var noen ren mekanist, og at han vedholdende motsatte seg skapende evner ved tilfeldighet, mot Darwin. Schönburn skriver: "For Newton er symmetrien og regulariteten til planetenes bane et fenomen som ikke kan bli forklart ved mekanistiske årsaker." Dette "mest elegante" system kan ha blitt til kun gjennom rådgivning og herrevelde til en overordnet intelligens. Fra naturlige fenomen ankommer vi med visshet til Skaperen." (20)

I sin iver etter å unngå det Newton så som rent mekanistisk reduksjonisme, strakk han seg lenger enn han hadde dekning for. Men da andre planeter ble oppdaget, og planetbanene bedre forstått, forsvant problem han prøvde å løse. Det er ikke noe feil i å påpeke hull eller mangler i materialistiske forklaringer, selv om en ikke skal trekke inn intelligens som forklaring dersom problemet er mangelfull forståelse av problemet. Det er ikke galt, som Newton eller Aquinas, å mene at hensikt kan være beste forklaring for noen ting i naturen, inklusive naturen selv. Newton skulle ikke beskyldes for synet til LaPlace eller andre som refererte til universet som et 'kausalt lukket system'. I følge dette synet er det fysiske univers kun et deterministisk og ikke åpent for ekstern-innflytelse. Alt som hender er nødvendig resultat av initielle betingelser satt opp ved begynnelsen. (22)

Bilde 8. Omtalte kardinal Schönburg

Den teleo-mekanistiske filosofien til Newton og Paley er ikke uten farer. Den kan føre til deisme, mer ut fra metaforer mer enn logikk. Om naturen f.eks. ligner på en klokke, ville noen mene at det ville være bedre om klokka var trukket opp på forhånd. Og så kunne folk få inntrykk av at om Gud virkelig var kraftfull, så ville han ha ordnet alt forhåndstinnstilt.(23) Noen ville argumentere at det ville bestride hans guddommelighet om han begynte å tukle med skaperverket etter at det var satt i gang. I så fall ville en gå fra teleo-mekanisme til en høyst deterministisk deisme (24). Men faremomentet her ligger i billedbruken og en smule uforsiktighet av Newton. Likefullt kan vi ta med å unngå 'argument fra uvitenhet' og dessuten at vi skulle tenke på hvilke metaforer vi benytter. Endelig trenger vi heller ikke bekjempe et falskt dilemma: Aritstoteles og Descartes representerer ikke de eneste logisk mulige syn på naturens teleologi

(-mer om det senere)

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund